til det er trygt å tro
Marianne Haugerud
Stefanusalliansen
Ja, jeg vil redde en avhopper:
Vil du hjelpe en nordkoreansk
avhopper å komme seg
i sikkerhet?
Mange venter på å bli reddet
Gi full
tank på
en fluktbil
Støtt en
hemmelig
feltarbeider
Hjelp en
avhopper
i sikkerhet
Hvis 20 gir
475 kr hver,
redder vi én
Å hjelpe én avhopper og komme seg i sikkerhet koster 9500 kr.
Hvis 20 gir 475 kr hver, klarer
vi sammen å redde én!
Avhopperne reddes ut via skjulte fluktruter tilrettelagt av et stort,
undergrunnsnettverk av kristne i Kina.
FLUKTEN
LYTT til det utrolige vitnesbyrdet fra to som på mirakuløst vis ble reddet fra både det nordkoreanske og det kinesiske regimet:
Jung var en svært respektert og fryktet professor i ideologi ved universitetet, kjent for å forfølge kristne. Likevel var lønna hans så dårlig, at kona Hae-Won måtte smugle varer til Kina så de ikke skulle sulte i hjel. En natt da de begge var over grensen til Kina, kom de seg ikke tilbake. Det skulle forandre livene deres.
Mange venter på å bli reddet
Ja, jeg vil redde en avhopper:
AVHOPPER:
En som forlater Nord-Korea uten spesial tillatelse.
Med andre ord: en som fornekter landets grunnleggende ideologi, lovgivning og Kim Jong-un som suveren hersker og helligdom.
Straffen for avhoppere er lange dommer i konsentrasjonsleire, tortur og/eller henrettelse.
Vil du gi håp der troen må leve i mørket denne julen?
Her kan du bidra til
et år uten sult
for de hemmelig kristne
det verste landet i verden å være kristen
det verste landet i verden å være kristen
KLIKK:
Her kan du
redde én
nordkoreansk
avhopper
til et trygt land?
«Jeg glemmer aldri omsorgen, måltidene og kjærligheten vi ble møtt med.»
Mi-Young
Vil du redde én
nordkoreansk avhopper
til et trygt land?
Har du spørsmål? Kontakt oss på:
+47 23 40 88 00
post@stefanusalliansen.no
Trondheimsveien 137, 0570 Oslo
Illustrasjonsfoto: iStock/Gettyimage
Fyll tanken
på en fluktbil.
Gi mat og drikke til
en gruppe under flukten.
Redd én avhopper
til et trygt land.
Når 30 har gitt 320,- er én avhopper reddet.
KLIKK & REDD
KLIKK & REDD
KLIKK & REDD
KLIKK & REDD
en avhopper til trygghet!
Del denne historien:
Kontonummer: 3000 14 57922
Merk med: Hjelp
En Modig advokat,
Lazar Rakha.
til det er trygt å tro
til det er trygt å tro
til det er trygt å tro
til det er trygt å tro
Nord-Koreas hemmelige kristne får matrasjoner som bare rekker til fem dager i måneden. Resten må de skaffe selv. For mange er det en umulig kamp mot sulten. Vil du hjelpe? Når du gir en julegave til våre forfulgte søsken i Nord-Korea, gir du mer enn mat. Du viser dem at de ikke er glemt. At du bryr deg. At de ikke står alene.
Be, engasjer deg og vær gjerne med å gi. Uten mennesker som deg får vi gjort lite.
til det er trygt å tro
til det er trygt å tro
til det er trygt å tro
til det er trygt å tro
til det er trygt å tro
til det er trygt å tro
VI HAR EN SMUGLERVEI INN
KLIKK & REDD
Gi 10 dager uten sult
til en hemmelig kristen familie i Nord-Korea:
KLIKK & REDD
Maria (12) i Pakistan ble tvangskonvertert ved tvangsekteskap
Er du vaklende, lojal eller fiendtlig til general Kim?
Tidlig i høst fikk vi møte Mi-yeon* i Seoul. Hun fortalte om sin kristne oppvekst i Nord-Korea. Barnetro i et land som Nord-Korea? Noe så farlig skulle vært umulig. Mi-yeon er nå i trygghet i Sør-Korea, men familien hennes lever fortsatt i Nord-Korea med sin kristne tro – i all hemmelighet. Mi-yeons historie begynner i året 1948. Kim-Il-sung hadde tatt makten, og songbun – Nord-Koreas sosiale kastesystem – ble innført. Systemet klassifiserer deg etter hvor lojal du er mot regimet: vaklende, lojal eller fiendtlig. Det bestemmer din verdi, hva slags jobb du kan få, hvilken utdanning du kan få – om du får nok mat. Songbun er familiens skjebne i generasjon etter generasjon.
MI-YEON forteller:
Bestefaren min, som var en kristen før kommunismen, ble automatisk satt i den laveste klassen:
FIENTLIG. Midt på natten ble han, moren min og resten av familien tvunget i eksil med titusener av andre, fra hovedstaden Pyongyang til kalde og karrige Aoji i nord. Et liv med knusende hardt slavearbeid i kullgruvene ventet. Arbeidsulykker og dødsfall var dagligdags under de umenneskelige forholdene. Kampen mot sult var konstant.
Moren min vokste opp og giftet seg tidlig. Hun var en kjærlig, mild og stille kvinne. Faren min var en slags uoffisiell lederskikkelse. Folk hørte på ham. Han bjeffet ordre, og folk i landsbyen gjorde som han sa. Men han drakk. Og når han drakk, slo han moren min.
Barnetro med døden som følgesvenn
En dag da jeg lette etter moren min, åpnet jeg døra til boden vår for å se om hun var der. Jeg var 10 år. Der så jeg henne sitte på kne med hendene foldet. Med mange ord ba hun om gode ting for oss – inderlig og nesten lydløst. Hun oppdaget meg ikke. På det tidspunktet ante jeg ikke hva hun drev med. I skolebøkene hadde jeg lest om «gud» og til og med om «misjonær», som ifølge boka betød forræder. Og at disse fantes i Amerika og Sør-Korea: mennesker som praktiserte overtro. Så jeg trodde moren min drev med dette.
Likevel, dagen etter gikk jeg selv inn i boden, hermet etter henne og satte meg opp slik hun hadde gjort med hendene foldet. Og jeg ba inni meg: «Vær så snill, la oss ikke være fattige. La oss få leve godt.» En varme bredte seg i hjertet mitt og rørte meg. Plutselig kjente jeg en hånd på skulderen min. Det var moren min. «Går det bra med deg, Mi-yeon? Hun så på meg, kikket over skulderen og så spurte hun mer innstendig: «Datter, tror du det finnes en Gud i himmelen?» Jeg svarte at jeg ikke visste. Hun sa: «Du er ung, så du forstår ikke. Jeg skal fortelle deg alt. Men du må aldri snakke om dette til noen. Hvis du gjør det, dør vi alle sammen.»
Inntil det øyeblikket ante jeg ikke at Nord-Korea forfulgte mennesker som trodde på Gud og drepte dem. Jeg ble redd og sa: «Mor, dette er første gangen jeg har hørt om Gud på denne måten”. Vi er jo folk som tror på vår far, general Kim Il-sung, er vi ikke?» «Han er bare en synder. Vi er alle syndere. Men Guds sønn Jesus kom til denne jorden, han døde for våre synder, stod opp igjen og lever nå i himmelen», fortalte hun. «Hva godt gjør det oss å tro dette? Du sa at å tro betyr døden. Jeg vet ikke om jeg vil tro ...», hulket jeg og gråt av engstelse. Da reiste moren min seg og holdt rundt meg. Hun strøk meg på ryggen og ba: «Vær så snill, ta imot datteren min som ditt eget barn.» Igjen og igjen ba hun det samme: «Gud, ta imot datteren min som ditt eget barn.» Slik stod vi lenge til jeg sluttet å gråte. Og da hun avsluttet bønnen, merket jeg at hjertet mitt var fylt av fred.
Tross denne opplevelsen visste jeg at den tryggheten jeg trodde jeg hadde, nå var borte. Jeg forstod at jeg fra nå av konstant måtte se døden i ansiktet. På grunn av songbun og vår sosiale status, ble huset vårt konstant overvåket av det statlige sikkerhetsdepartementet. Jeg forstod dette, og jeg ble et engstelig barn. Men hver morgen før jeg dro på skolen, og ofte flere ganger om dagen, holdt mor hånden min og ba, helt til jeg ble rolig og følte meg trygg. Det var vanskelig å ikke avsløre at vi var «annerledes» for de andre barna, så jeg turte aldri å knytte meg til noen andre barn.
Usynlig gudstjeneste
En kveld kalte mor oss barna til seg. Det var meg, søstrene mine og storebroren min. Hun ba oss møte henne sent samme kveld i «grotten». En slags hule i forlengelsen av et gammelt lager. Den var gravd ut av fjellet og ment for å lagre kull.
Vi kom hver for oss og ble stående stille i en liten ring. Storebror holdt vakt utenfor. Så begynte moren min å be. Hun ba i to-tre minutter, så tok hun en pinne og skrev i jorden på bakken: «For så høyt har Gud elsket verden ...», begynte verset. Dette var et av mange skriftsteder hun hadde memorert. Hun ba oss lese det høyt hver for oss. Så ba hun oss viske ut verset før hun avsluttet med en ny bønn. Lageret hadde tre dører, så hun ba oss gå ut hver vår utgang. Dette var min første av mange hemmelige gudstjenester i grotten på lageret. Om høsten når vi sanket ville grønnsaker og urter i fjellene, hadde vi også gudstjenester i det fri. Mor sang salmer fra barndommen, vi ba og jeg husker jeg ble fylt av en intens lykkefølelse.
Faren min var ikke troende, og det gjorde meg redd. Han giftet seg nok med moren min uten å vite om troen
hennes, men med tiden fant han det nok ut, for han slo hardt ned på det. Mor ba ofte for seg selv, og hver gang han la merke til det, slo han henne og glefset: «Ikke be!» Ofte kastet han både henne og tingene hennes ut av huset. Mor led under dette, og jeg syntes så synd på henne, så jeg ble alltid med i grotten for å be med henne, og når hun ble slått, klemte jeg henne og gråt med henne. Nettene han drakk, ble etterfulgt av at han sov av seg rusen. Da visste vi at vi hadde 4–5 timer i fred og feiret alltid gudstjeneste i grotten.
I gruveområdet var alle svært fattige. Vi spiste grøt to ganger om dagen. Alle klærne mine var arvet, alltid lappet og utslitt. Sult stod alltid for døren som en konstant trussel, så jeg ba ofte om at Gud skulle beskytte familien fra hungersnød. Og han hørte meg! En morgen vi ikke hadde mat, stod det plutselig en sekk med mais på trammen. En annen gang vi slet, var det plutselig brød der. Disse opplevelsene gjorde at jeg ble helt sikker på at Gud var en levende Gud. Da jeg avsluttet vanlig skolegang i 18-årsalderen, hadde troen vokst med meg. Jeg kjente at jeg ikke kunne leve uten troen og hadde forsonet meg med at dersom jeg skulle dø, så ventet Guds evige rike på meg.
På flukt fra sulten
Så kom det som kalles den strabasiøse marsjen – den store hungersnøden i 1996. Det jeg hadde fryktet rammet hele landet. Sulten var nesten ikke til å bære. Overalt døde folk av sult og underernæring. Det var i denne perioden jeg bestemte meg for å flykte til Kina. Det var med min mors velsignelse, for hun var redd jeg skulle bukke under for hungeren. I tillegg håpte hun at jeg skulle få møte andre kristne i Kina.
Så godt forberedt som det var mulig å bli, svømte jeg over elva Tumen og nådde Kina. Jeg ante ikke hva jeg skulle ta meg til alene. Jeg gikk og gikk til jeg kom til foten av et fjell. Der, nesten under fjellsiden, var et hus. Desperat og utmattet gikk jeg inn. Et ektepar bodde der, og de tok imot meg. Da kvelden kom, tok de fram hver sin bibel og begynte å lese. De var kristne! Jeg takket Gud. Jeg fikk bli der natten over og neste dag kjørte de meg til Yangji, for jeg fortalte dem at jeg ønsket å møte misjonærer. Derfra kom jeg meg videre til en annen by og fikk endelig møte misjonærer fra Sør-Korea.
Jeg var begeistret. Disse hjalp meg slik at jeg fikk begynne på en bibelskole lenger inn i Kina. Men jeg var alene, naiv og ubeskyttet. På studiestedet var det en person som ønsket å introdusere meg for en koreansk-kineser på landsbygda. Det virket greit nok, så jeg gikk med på det og reiste til landsbygda med ham. Men da vi kom fram, ble det merkelig. Han jeg reiste med, ba plutselig den koreansk-kinesiske mannen om penger, og han fikk en bunke sedler av ham og dro fra meg. Det gikk etter hvert opp for meg at jeg hadde blitt solgt. Seks år ble jeg der som ektefelle for denne mannen. Jeg jobbet hardt og dyrket mais og ris. Jeg fødte også en datter.
På flukt fra kinesisk politi
Men Kina er lite gjestfritt for nordkoreanere. Man har ingen rettigheter, og blir man tatt av kinesisk politi, sendes man tilbake til Nord-Korea og straffen som venter der. Jeg visste om åtte andre nordkoreanere i landsbyen jeg bodde i. En etter en ble de tatt. Nettet snørte seg til, og jeg begynte å flykte fra hus til hus: konstant på rømmen fra kinesisk politi. En dag foreslo svigermoren min, som selv var en kristen og bodde hos oss, at jeg kanskje skulle prøve å flykte til Sør-Korea. Jeg var midt i tjueårene nå. Datteren min var kinesisk statsborger, men jeg var uten beskyttelse.
Jeg møtte en menneskesmugler og slo meg sammen med fem andre nordkoreanere på rømmen. Vi ble anbefalt å ta et tog mot Indre Mongolia for å forsøke å komme oss videre derfra. Vi tok oss helt fram til grensen, og på natten forsøkte vi å klatre over grensegjerdet. Lyskastere ble rettet mot oss og lyste oss opp som om det var midt på dagen. På kort tid var vi omringet av ti politifolk som beordret oss til å overgi oss.
Jeg var livredd og i sjokk. I forvaring der ved grensen ba jeg til Gud: «Jeg kan ikke komme tilbake til Nord-Korea! Blir jeg sendt tilbake, kommer ikke bare jeg til å dø, men også hele familien min. Hvorfor gjør du dette mot meg?» Det ble ikke prioritert busser til å frakte oss til den nordkoreanske grensen, så jeg ble nesten en måned i dette grensefengselet ved Indre Mongolia. Under oppholdet der ble vi avkrevd å skrive en detaljert og fullstendig vitneerklæring: Alt ble sjekket. Jeg fastet, gråt og ba. Jeg delte også evangeliet med mange av mine medfanger og mange tok imot Jesus.
Så kom dagen da vi ble fraktet til Dandong i Kina og derfra over grensen til Sinuiju forvaringssenter i Nord-Korea. På forvaringssenteret begynte jeg å faste og be på nytt: «Jeg har blitt arrestert, og det er ikke noe håp for meg, men hvorfor skal hele familien min bli sendt til politisk fengsel og dø på grunn av meg?» Flyktninger som blir tatt for å tjene penger og arbeide i Kina, kommer i straffeleir og har god sjanse for å overleve, men blir du tatt for kristen tro, blir du sendt til politisk fengsel og den sikre død. Mine avhørsdokumenter fra grensefengselet ville avsløre alt.
Jeg ble tatt inn til forhør. Offiseren bladde i dokumentene, fram og tilbake, så skjedde et mirakel. Det skulle vise seg at den første siden av erklæringen min var borte, der alt av kristen aktivitet var beskrevet! «Hva skulle du gjøre da du gikk over grensen?» spurte offiseren. «Jeg lette etter arbeid ...» svarte jeg. «Men da hører du jo ikke til på denne listen!» sa han og flyttet meg fra listen over politiske fanger til listen for ordinære fanger, frustrert over at papirer manglet.
En måned i helvete
Men jeg var fortsatt under mistanke. At det manglet papirer, var mistenkelig og jeg ble sendt til politiets avhørsfengsel Mens vi stod utenfor og ventet på å bli ført inn i fengselet, ble noen forkomne fanger sluppet ut. En av dem hvisket til meg: «Prøv å tenke at du allerede er død. Hold ut en måned, da kommer du ut og familien din vil overleve». Så begynte avhørene: «Dro du til Kina for å møte kinesiske eller sørkoreanske misjonærer?» Da jeg sa nei, slo de meg, men selv om jeg ble slått til døde, visste jeg at jeg ikke kunne svare ja. Da ville hele familien min dø på grunn av meg. «Møtte du sørkoreanske agenter?» «Nei, svarte jeg». Slag. Noen av de unge kvinnene i fengselet fant seg skarpe gjenstander som spikre, metallbiter og glass og svelget dem. De ønsket å dø, livredde for å knekke under torturen og dømme familiene sine til døden. De som svelget metallbiter ble fraktet til sykestua og døde når magesekkene deres ble ødelagt, andre ble slått til døde som straff for å ha forsøkt å ta livet sitt. Selv fant jeg en spiss
trepinne på gulvet, men jeg klarte ikke å svelge den. Det var der det virkelig sank inn: Nord-Korea er ikke et
sosialistisk «paradis», men en verden der mennesker som meg var mindre verdt enn dyr. Det var vinter og vi frøs konstant. Hver dag ba jeg for alle som var fengslet der med meg. Forhørsperioden varte nøyaktig en måned. Da jeg kom ut, ble jeg dømt til tre år i arbeidsleir. Jeg hadde holdt ut.
«De umiskjennelige tegnene på bønn»
Årene i arbeidsleir var harde og vintrene nådeløse, men med tiden forstod jeg at mange der var kristne. Man kunne se det når de stod opp om morgenen eller når de jobbet sammen – leppene deres beveget seg i bønn. Ved måltidene lukket mange øynene, nesten umerkelig, og ba på innpust og utpust. Andre mumlet uhørlig med øynene åpne. De som var sist til å ta opp skjeene ved måltidene, de var troende. Jeg som selv ba hele tiden, forstod dette og det trøstet meg. Men ingen snakket om det, det kunne bety døden.
Da jeg kom ut etter tre år, var det vinter og føttene mine var skadd av frost. De var mørke og fulle av blemmer. Sykehuset mente jeg måtte amputere, men moren min sa nei. Hun ba. Tiden gikk og mot alle odds ble føttene mine sakte bedre. Straks jeg var på beina igjen sa moren min til meg: «Jeg vil at du skal dra til Sør-Korea og bli en Herrens tjener. Det er mitt ønske.»
Mi-yeon tok igjen fatt på flukten. Denne gangen med god hjelp fra sørkoreanske menigheter og nettverket av
kinesiske menigheter. Etter en tid fikk hun også sin kinesiskfødte datter til Sør-Korea, der de nå lever sammen. Mi-yeon arbeider nå som pastor og tjener Gud – akkurat som moren drømte om.
Ved hjelp av illegale mobiltelefoner og det kinesiske mobilnettverket har hun fra tid til annen kontakt med sine to søstre i Nord-Korea som fortsatt er i live. De lever med sin tro i all hemmelighet. På grunn av songbun, sin lave sosiale status som de har «arvet» av bestefaren, lever de i stor fattigdom. En vanlig måned har de mat for fem dager. Mat for resten av måneden må de prøve å skaffe selv, ved å bytte noe de eier eller forsøke å finne spiselige ville vekster i fjellene. Sult og sykdom er en konstant trussel – i tillegg til overvåkingen.
Vil du være med å hjelpe denne julen?
I Stefanusalliansen tror vi på en Gud som forlater de 99 som har det ok, for å lete etter den ene som lider. Å smugle inn hjelp til familier som Mi-yeons i Nord-Korea er risikabelt, men verdt det! Hver eneste én som Stefanusalliansen kan styrke, hjelpe og støtte, er verdt det.
Takk for at du leste dette! Å komme tett på de som lider for sin tro, kan gjøre vondt. Iblant oppleves det slik Bibelen beskriver det: «...om et lem lider, lider alle de andre med.» «Bær hverandres byrder», oppfordrer Paulus. Vi ber deg ikke kjenne på de forfulgtes lidelser hele tiden, men når du kjenner det: Be, engasjer deg og vær gjerne med å gi. Uten mennesker som deg får vi gjort lite.
I Nord-Korea kan troen på Jesus koste deg livet. For Mi-yeon begynte det med en hemmelig bønn sammen med moren. I dag lever familien hennes fortsatt med troen i skjul, under trusselen om forfølgelse og sult.
Vil du gi en julegave til de som bor der forfølgelsen er hardest?
Vår partner Tongil Somang Mission, har med sitt unike nettverk i grenseområdene mellom Kina og Nord-Korea, jevnlig kontakt med kristne inne i Nord-Korea. Modige kvinnelige smuglere gjør det mulig å få inn hjelp til de som sliter mest.
LIVSFARLIG TRO - LIVSVIKTIG HJELP
HJELP HEMMELIG KRISTNE I NORD-KOREA
KLIKK & REDD
Vår partner Tongil Somang Mission, har med sitt unike nettverk i grenseområdene mellom Kina og Nord-Korea, jevnlig kontakt med kristne inne i Nord-Korea. Modige kvinnelige smuglere gjør det mulig å få inn hjelp til de som sliter mest.
Sajid Christopher, i Human Friends Organization (HFO), Stefanusalliansens partner I Pakistan.
SVARTELISTET av regimet får kristne nordkoreanere kun fem dagers matrasjoner per måned. Resten må de skaffe selv, ved å bytte noe de eier eller forsøke å finne spiselige ville vekster i fjellene. Sult og sykdom er en konstant trussel - i tillegg til overvåkingen. Vil du hjelpe? Når du gir en julegave til våre forfulgte søsken i Nord-Korea, gir du mer enn mat. Du viser dem at de ikke er glemt. At du bryr deg. At de ikke står alene. Vi har muligheten til å smugle inn mat og medisiner.
KLIKK & REDD
Betal en modig kvinne for å
smugle inn mat og medisiner:
KLIKK & REDD
– Jeg er dypt sjokkert over den føderale domstolens avgjørelse i saken.
KLIKK & REDD
KLIKK & REDD
Gi 300 dager uten sult
til en hemmelig kristen familie:
Sajid Christopher, i Human Friends Organization (HFO), Stefanusalliansens partner I Pakistan.
Livsfarlig tro - Livsviktig hjelp
Illustrasjonsfoto
Livsfarlig barnetro i Nord-Korea
Les den dramatiske flukten fra Nord-Korea ......