Til det er trygt å tro!
Marianne Haugerud
Stefanusalliansen
Ja, jeg vil redde en avhopper:
Vil du hjelpe en nordkoreansk
avhopper å komme seg
i sikkerhet?
Mange venter på å bli reddet
Gi full
tank på
en fluktbil
Støtt en
hemmelig
feltarbeider
Hjelp en
avhopper
i sikkerhet
Hvis 20 gir
475 kr hver,
redder vi én
Å hjelpe én avhopper og komme seg i sikkerhet koster 9500 kr.
Hvis 20 gir 475 kr hver, klarer
vi sammen å redde én!
Avhopperne reddes ut via skjulte fluktruter tilrettelagt av et stort,
undergrunnsnettverk av kristne i Kina.
FLUKTEN
LYTT til det utrolige vitnesbyrdet fra to som på mirakuløst vis ble reddet fra både det nordkoreanske og det kinesiske regimet:
Jung var en svært respektert og fryktet professor i ideologi ved universitetet, kjent for å forfølge kristne. Likevel var lønna hans så dårlig, at kona Hae-Won måtte smugle varer til Kina så de ikke skulle sulte i hjel. En natt da de begge var over grensen til Kina, kom de seg ikke tilbake. Det skulle forandre livene deres.
Mange venter på å bli reddet
Ja, jeg vil redde en avhopper:
AVHOPPER:
En som forlater Nord-Korea uten spesial tillatelse.
Med andre ord: en som fornekter landets grunnleggende ideologi, lovgivning og Kim Jong-un som suveren hersker og helligdom.
Straffen for avhoppere er lange dommer i konsentrasjonsleire, tortur og/eller henrettelse.
Vil du gi håp der troen må leve i mørket denne julen?
Her kan du bidra til
et år uten sult
for de hemmelig kristne
det verste landet i verden å være kristen
det verste landet i verden å være kristen
KLIKK:
November 2024. Møte med Stefanusalliansen
Den koreanske kvinnen tidlig i 60-årene møter oss med et stort smil og et dypt og kontant bukk. Jeg hilser på henne, solide arbeidsnever gir hånden min et kort trykk. Dette er et grepa kvinnfolk, tenker jeg idet vi setter oss. Jeg skulle snart innse at det var en kraftig underdrivelse. Kvinnen er nordkoreansk avhopper. Hun må være anonym, men vi blir enige om at hun skal hete Sun-hee i dette intervjuet. Det betyr lykke. Jeg møter henne hos Stefanusalliansens partner, Tongil Somang church, i Seoul i Sør-Korea.
Smugleren Sun-hee
«Sønnene mine var tre og fem år da mannen min døde. Jeg hadde brukt opp alt vi hadde av verdi på medisiner i et forsøk på å redde mannen min og nå stod jeg igjen uten noe. Vi bodde nær grensen til Kina, så jeg begynte som smugler. Å smugle var utbredt, men strengt forbudt. Men jeg hadde ikke noe valg dersom jeg skulle skaffe mat til guttene. Over en tiårsperiode ble jeg tatt for smugling til sammen fem ganger av patruljerende nordkoreansk, grensepoliti. Hver gang ble jeg straffet med seks måneders straffeopphold i arbeidsleir. Det var hardt arbeid i solen hele dagen, og stadige fysiske avstraffelser. Det var lite mat og hver dag mistet mennesker livet. Mens jeg ble straffet, sultet guttene mine. Når det var ekstra ille, oppsøkte de arbeidsleiren der de visste jeg var og ba om mat, men vaktene kastet dem ut. Smuglingen var tungt fysisk arbeid med store oppakninger på ryggen, og nervene var alltid i høyspenn. Det var hardt tjente penger og kostnaden ved å bli tatt var nesten ikke til å bære, men jeg fikk spart noe for guttenes framtid.
November 2009. Straffet for regimets forfengelighet
Så kom valutareformen. Det passet Kim-regimets forfengelighet dårlig at nordkoreansk won var så lite verdt sammenlignet med dollar, så myndighetene strøk to nuller av wonens verdi. Over natten ble mine oppsparte midler redusert til en hundredel. Jeg hadde spart penger verdt et og et halvt tonn ris, nå var verdien tilsvarende nitten kilo. Ti års blodslit og smerte til ingen nytte. Det ble klart for meg, at årsaken til alt jeg hadde lidd var verken Sør-Korea eller Amerika, det var Kim-regimet. Propagandaen hadde løyet til meg hele livet. All lojalitet til regimet døde i meg. Jeg hadde mistet alt, inkludert guttenes framtidsmuligheter, og så ingen utvei, så jeg bestemte meg for å forlate Nord-Korea!
Mai 2010. «Kristnet» og arrestert i Kina
En venninne av meg hadde en bror: Myong-ho. Han hadde flyktet for godt til Kina for tre år siden. Han hadde blitt en kristen og jobbet på et misjonssenter i Kina nær grensen. Venninnen min avtalte at han skulle møte meg over grensen i Kina. Jeg lagde mat for en lang periode, la igjen penger til guttene som nå var tenåringer og sa: ‘Jeg kommer tilbake og henter dere når jeg har kommet til rette i Sør-Korea’. Det løftet skulle bli vanskeligere å holdeenn jeg kunne drømme om.
'Du må gå tre måneder på bibelskole, så skal vi hjelpe deg til Sør-Korea’, sa de*. Det var betingelsen. Jeg gikk med på dette og tenkte med meg selv at jeg både kunne late som om jeg var kristen og late som om jeg studerte. Jeg var sikker på at kristendom var nok en slags overtro.
Oktober 2010
Salmer og bibelvers kom og gikk de neste to månedene, men en dag braste dørene opp. Det var kinesisk politi! Myong-ho og jeg ble arrestert, sammen med en nordkoreansk kvinne som hadde rømt fra sin kinesiske ektemann. I håp om å få kona tilbake, hadde ektemannen angitt oss til politiet som sørkoreanske spioner. Vi fikk håndjern på, og hette over hodet, og ble kjørt i 4-5 timer til et avsidesliggende sted. Der ble jeg bundet til en stol og avhørt i tre dager. Politiet ble etter hvert overbevist om at vi ikke var spioner, men bare illegale nordkoreanere flyktninger, og sendte oss til et kinesisk fengsel for småkriminelle.
Jeg trodde alt jeg lærte på bibelskolen hadde gått inn det ene øret og ut det andre, men i denne dystre situasjonen, i gråt og fortvilelse, tok meg selv i å be inderlig til Gud om hjelp og støtte.
Håpet svinner
Ukene gikk, og snart mistet jeg håpet om å slippe fri. Som nordkoreanere, visste vi at livene våre var lite verdt for andre. Alt jeg så var mørke. Myong-ho sa: ‘Frihet kommer kanskje ikke for oss. Kanskje Nord-Korea trenger martyrenes blod for å bli frelst. Det er kanskje det Gud kaller oss til?’ Jeg forstod ikke dette med martyrium. Ofre seg for Gud? Alt jeg klarte å tenke på de dagene var på det som ventet meg tilbake i Nord-Korea, og på døden. Jeg gråt mye. En dag sa Myong-ho til meg: ‘Jeg er kanskje dømt til å dø som 33-åring, men jeg fikk møte Jesus og er på vei til himmelen. Jeg har hatt et godt liv. Dersom du blir forhørt igjen og får sjansen, legg all skylden på meg. Jeg skal ta skylden. Dør jeg, så kan jeg hjelpe deg fra det himmelske!’. Ofre seg for meg? Det forbauset og rørte meg.
November 2010. Overraskende lys i Kinas dystre grenseland
Myong-ho var en stor støtte for meg, men etter disse ukene ble vi adskilt, og jeg ble sendt til et forvaringssenter ved grensen til Nord-Korea: Siste stopp for nordkoreanske avhoppere før de blir sendt tilbake til Nord-Korea; - til straff, tortur eller død. Tårene rant bare av tanken. Jeg ble plassert i enecelle på forvaringssenteret med kun en madrass i rommet. Da vakten lukket døra bak seg, la jeg merke til en stripe av lys fra vinduet som traff en del av celleveggen, rett til siden for celledøra, skjult for vakten utenfor. Det lyste opp noe som var skriblet der. Jeg gikk nærmere for å lese: ‘Ikke sitt og gråt, men be til vår Gud som er i det himmelske. Jesus ble korsfestet og drept for vår skyld, men etter tre dager stod han opp igjen. Fortell Ham hvilke vanskeligheter du er i og Han skal hjelpe deg. Avslutt med: ‘i Jesus navn’. Til nå hadde jeg bare grått alene i mørket – uten håp, uten Jesus. Ordene trøstet meg på en måte jeg ikke kunne forklare. Jeg ba og jeg husket løftet mitt, at jeg hadde lovet sønnene mine å komme tilbake!
Forvaringssenteret på den kinesiske siden av grensen var et grusomt sted. Mengder av pågrepne nordkoreanske flyktninger kom og gikk, spesielt mange unge kvinner. Hele døgnet kunne man høre den såre gråten deres klinge som et ekko mellom veggene.
Januar 2011. Tilbake til Nord-Korea
Etter 70 dager ble også Myong-ho overført til forvaringssenteret ved grensen, for å transporteres videre til Nord-Korea. Under kjøreturen over grensen fikk vi vekslet noen ord og Myong-ho gjentok: ‘Legg all skylden på meg! Og når du blir løslatt og får sjansen, kontakt misjonssenteret. De vil hjelpe deg!’
I Nord-Korea ankom vi til et forvaringssenterhvor vi ble kryssforhørt flere ganger hvor jeg hørte Myong-ho si: ‘Jeg er kristen’. Jeg trodde ikke mine egne ører. Sier du slikt i Nord-Korea betyr det døden.
Tro, som opium for folket, og for meg.
Da jeg slapp fri bestemte jeg meg for å bli i Nord-Korea – uansett hvor skuffet og sint jeg var. Jeg ville jo ikke at barna skulle bli foreldreløse. De var nå sent i tenårene. Etter dette sverget jeg for meg selv å aldri ha noe med kristne og livsfarlig kristendom å gjøre igjen! Jeg skulle glemme alt og ikke tenke på det igjen. Men med tiden innså jeg at det var en sannhet i uttrykket «Religion er som opium for folket» for jeg klarte ikke å slippe det jeg hadde lært. Jeg hadde tatt opp igjen smuglervirksomheten og hver gang jeg krysset grensen til Kina sang jeg på salmene jeg hadde lært og følte meg beskyttet. Når jeg hadde gjort en riktig god handel takket jeg Gud inderlig av hjertet. Og hver søndag i gudstjenestetid tenkte jeg at nå ba de kristne, og da ba jeg også.
En levende martyr
Måneder etter at jeg ble løslatt ble jeg plutselig en dag hentet av sikkerhetspolitiet og satt i et kryssforhør. Mitt vitneutsagn skulle sammenlignes med en annen persons utsagn. Jeg ble livredd. Tankene raste, hvem kjente jeg som var arrestert? De tok meg med inn i en underjordisk tunnel - et forvaringssted for politiske fanger. Jeg ble ført inn i en celle. Det var dunkelt. En liten skikkelse satt på gulvet, som en sittende mumie, med knærne bøyd opp mot hodet. Forskrekket så jeg at det var vennen min Myong-ho! Da jeg så ham sist, var han en normalt bygd mann på rundt 70 kg. Nå var det nesten ingenting igjen av ham. Hvert bein på kroppen syntes under huden. Det var så jeg nesten ikke klarte å se på ham. I forhøret gjentok han det han hadde sagt om troen sin og tiden i Kina, og jeg gjentok det jeg hadde sagt. Han kunne ikke stå selv, så da vi var ferdige ble han båret ut av cellen. Jeg ble sendt hjem. Det var siste gang jeg så ham.
Et umulig og livsfarlig liv.
På nytt følte jeg at mitt eneste håp var å flykte til Sør-Korea. På grunn av smuglingen hadde jeg noen kontakter og klarte etter en ukes strev å komme meg til misjonsstasjonen som Myong-ho hadde snakket om. Her hadde de en vegg med bilder, tilegnet martyrer. Et bilde av Myong-ho hang sammen med de andre. Det fylte meg med takknemlighet og tristhet. De gav meg mobilnummeret til en sørkoreansk pastor. ‘De har omsorg for nordkoreanere’ sa de.
Jeg ringte pastoren, Mr. Lee*, og fortalte historien min. ‘En hjelper vil komme om tre dager. Vær klar!’ sa han. Jeg ble full av håp. Hjelperen kom, men han må ha valgt en dårlig fluktrute. Etter bare fire mil ble vi stoppet av kinesisk politi og arrestert – igjen.
* Stefanusalliansens partner i Tongil Somang church i Sør-Korea
September 2013. Bønn i koder
Mens jeg ventet på å bli sendt til arbeidsleiren, satt jeg i en celle med fem andre som var blitt dømt. Jeg foreslo at vi skulle henvende oss til himmelen for hjelp siden vi stod overfor så alvorlige prøvelser. Vi samlet oss i en ring. Og jeg «ba» inderlig uten å nevne verken Gud eller Jesus. Men før jeg fikk åpnet øynene utbrøt de andre et tydelig: ‘Amen!’ Jeg forstod da at jeg ikke var alene om å tro.
Oktober 2015. ENDELIG FRI
Arbeidsleiren der jeg sonet straffen min, var til mitt store hell rett ved der en av sønnene mine var utstasjonert i militærtjenesten. Han fikk kontakt med sjefen for arbeidsleiren og fikk bestukket ham. Så jeg slapp fri syv måneder før tiden. Jeg glemmer aldri blikkene til mine medfanger da jeg ble sluppet fri. Jeg måtte gå sakte forbi dem, fordi jeg haltet etter slag og mishandling. De var sultne, syke og uten håp. De hadde tomme blikk, som kyr på vei til slaktehuset. Utenfor arbeidsleiren oppe i fjellsiden, over togstasjonen, var det malt et gigantisk propagandabilde av en smilende Kim Jong-un med teksten: ‘Uansett hvilke prøvelser vi går gjennom, er vi fortsatt fylt av lykke!’ De bitre tårene mine bare rant, for alt jeg klarte å tenke på var blikkene til dem jeg etterlot i arbeidsleiren. Straks jeg var i sikkerhet ringte jeg Mr. Lee. Han kjente meg, og sa de hadde bedt mye for meg. «Denne gangen skal jeg få deg trygt til Sør-Korea.’»
«‘Da vi ankom Laos etter flere uker på flukt, kunne jeg ikke stoppe å gråte. Jeg takket og takket Jesus for friheten!’» forteller Sun-hee.
2019 Gjenforening
I 2019 klarte Tongil Somang church også å smugle ut sønnene hennes og forloveden til den ene. De lever i trygghet i dag, og Sun-hee har fått et vakkert lite barnebarn.
Martyren Myong-ho, har en stor familie i Nord-Korea. De er hemmelig kristne, men må leve i skam, nederst på rangstigen, på grunn av Myong-hos historie. Martyrenes familier blir behandlet som om de var døde. Familie, slekt og venner mister tilgang på mat og helsehjelp bare på grunn av kjennskap til mennesker som Sun-hee og Myong-ho.
Martyren Myong-Hos familie er en av mange vi kan hjelpe med en julegave fra deg.
Gjennom Tongil Somang church sitt unike nettverk i Nord-Korea og Kina, går kvinnelige smuglere over grensen til Nord-Korea med mat, penger og medisiner til de som sliter aller mest.
*Stefanusalliansens partnere hjelper ALLE, uten krav.
Her kan du
redde én
nordkoreansk
avhopper
til et trygt land?
FLUKTEN FRA NORDKOREA av Mi-Young
«Jeg glemmer aldri omsorgen, måltidene og kjærligheten vi ble møtt med.»
Mi-Young
Vil du redde én
nordkoreansk avhopper
til et trygt land?
Har du spørsmål? Kontakt oss på:
Telefon: +47 23 40 88 00 e-post
Trondheimsveien 137 Oslo, 0570 Norway
Illustrasjonsfoto: iStock / Gettyimage
Illegale mobiltelefoner og modige kvinner som er villige til å krysse grensen, gjør det mulig å smugle mat, medisiner og kinesiske yuan som er en fungerende valuta i Nord-Korea. En representant fra familien mottar støtten, og et video- eller lydopptak fra smugleren blir «kvittering» på at hjelpen er mottatt. Støtten betyr mat for å overleve, medisiner, og en viss trygghet. Og ikke minst at trossøsken som deg og meg ser dem, og husker på dem.
Fyll tanken
på en fluktbil.
Gi mat og drikke til
en gruppe under flukten.
Redd én avhopper
til et trygt land.
Når 30 har gitt 320,- er én avhopper reddet.
KLIKK & REDD
KLIKK & REDD
KLIKK & REDD
KLIKK & REDD
til det
er trygt
å tro
Vil du gi mat og medisiner til en martyrs familie?
KLIKK & REDD
Torturert og
drept for sin tro
«Hvert bein på kroppen syntes under huden. Det var så jeg nesten ikke klarte å se på ham. I forhøret gjentok han det han hadde sagt om troen på Jesus. Han kunne ikke stå selv, så da vi var ferdige ble han båret ut av cellen. Det var siste gang jeg så ham.»
Ordene kommer fra Sun-hee, som satt fengslet med Myang-ho. Han døde for sin tro, i politisk fengsel i Nord-Korea.
KLIKK & REDD
Betal modige kristne til å smugle inn medisiner og mat
KLIKK & REDD
Vil du redde utstøtte, hemmelig troende i Nord-Korea?
Torturert og drept for sin tro
«Da jeg så ham sist, var han en normalt bygd mann på rundt 70 kg. Nå var det nesten ingenting igjen av ham. Hvert bein på kroppen syntes under huden. Det var så jeg nesten ikke klarte å se på ham. I forhøret gjentok han det han hadde sagt om troen sin og tiden i Kina. Han kunne ikke stå selv, så da vi var ferdige ble han båret ut av cellen. Det var siste gang jeg så ham.»
Ordene kommer fra Sun-hee, som satt fengslet med Myang-ho. Han døde for sin tro, i politisk fengsel i Nord-Korea.
Når 30 har gitt 320,- er én avhopper reddet.
KLIKK & REDD
De er svartelistet av myndighetene, kun basert på mistanke og familietilknytning, så de har laveste status i samfunnet. De får ikke engang rasjoneringskort som gir grunnleggende tilgang til mat. De lever under konstant overvåking og mistenksomhet. Noen har overlevd arbeidsleir, og lever med følgeskader av underernæring, tortur og mishandling – uten tilgang til medisiner og helsehjelp. På grunn av medlemmenes nordkoreanske bakgrunn så har vår nye partner, Tongil Church, et unikt nettverk i grenseområdene mellom Kina og Nord-Korea, med jevnlig kontakt med kristne venner og familie inne i Nord-Korea.
Gi et år uten sult til en martyrs familie
KLIKK & REDD
en avhopper til trygghet!
KLIKK & REDD
Din støtte betyr mat for å overleve, medisiner og en viss trygghet
Når 20 har gitt 410,- får en familie mat i ett år
Når 20 har gitt 410,- får én familie mat i ett år
Del denne historien:
Din støtte betyr mat for å overleve, medisiner og en viss trygghet
Illegale mobiltelefoner og modige kvinner som er villige til å krysse grensen, gjør det mulig å smugle mat, medisiner og kinesiske yuan som er en fungerende valuta i Nord-Korea. En representant fra familien mottar støtten, og et video- eller lydopptak fra smugleren blir «kvittering» på at hjelpen er mottatt. Støtten betyr mat for å overleve, medisiner, og en viss trygghet. Og ikke minst at trossøsken som deg og meg, ser dem, og husker på dem.
Kontonummer: 3000 14 57922
Merk med: Sult
KLIKK
til det er trygt å tro
Sun-hees møte med martyren Myong-ho
«Legg skylden på meg. Dør jeg, så kan jeg hjelpe deg fra det himmelske»
Kontonummer: 3000 14 57922
Merk med: Sult
Modige kvinner
smugler inn mat, medisiner
og penger til martyrfamiliene i
Nord-Korea.
November 2024. Møte med Stefanusalliansen
Den koreanske kvinnen tidlig i 60-årene møter oss med et stort smil og et dypt og kontant bukk. Jeg hilser på henne, solide arbeidsnever gir hånden min et kort trykk. Dette er et grepa kvinnfolk, tenker jeg idet vi setter oss. Jeg skulle snart innse at det var en kraftig underdrivelse. «Jeg mistet mannen min i 1996 under den harde marsjen – den store hungersnøden i Nord-Korea.» Kvinnen er nordkoreansk avhopper. Hun må være anonym, men vi blir enige om at hun skal hete Sun-hee i dette intervjuet. Det betyr lykke. Jeg møter henne hos Stefanusalliansens partner, Tongil Somang church, i Seoul i Sør-Korea.
Smugleren Sun-hee
«Sønnene mine var tre og fem år da mannen min døde. Jeg hadde brukt opp alt vi hadde av verdi på medisiner i et forsøk på å redde mannen min og nå stod jeg igjen uten noe. Vi bodde nær grensen til Kina, så jeg begynte som smugler. Å smugle var utbredt, men strengt forbudt. Men jeg hadde ikke noe valg dersom jeg skulle skaffe mat til guttene. Over en tiårsperiode ble jeg tatt for smugling til sammen fem ganger av patruljerende nordkoreansk, grensepoliti. Hver gang ble jeg straffet med seks måneders straffeopphold i arbeidsleir, eller i omskoleringssenteret som de kalte det. Det var hardt arbeid i solen hele dagen, stadige fysiske avstraffelser. Det var lite mat og hver dag mistet mennesker livet. Mens jeg ble straffet, sultet guttene mine. Når det var ekstra ille, oppsøkte de arbeidsleiren der de visste jeg var og ba om mat, men vaktene kastet dem ut. Å smugle gir streng straff, men å bli tatt for kristen tro, blir et spørsmål om liv og død. Smuglingen var tungt fysisk arbeid med store oppakninger på ryggen, og nervene var alltid i høyspenn. Det var hardt tjente penger og kostnaden ved å bli tatt var nesten ikke til å bære, men jeg fikk spart noe for guttenes framtid.
November 2009. Straffet for regimets forfengelighet
Så kom valutareformen. Det passet Kim-regimets forfengelighet dårlig at nordkoreansk won var så lite verdt sammenlignet med dollar, så myndighetene strøk to nuller av wonens verdi. Over natten ble mine oppsparte midler redusert til en hundredel. Jeg hadde spart penger verdt et og et halvt tonn ris, nå var verdien tilsvarende nitten kilo. Ti års blodslit og smerte til ingen nytte. Det ble klart for meg, at årsaken til alt jeg hadde lidd var verken Sør-Korea eller Amerika, det var Kim-regimet. Propagandaen hadde løyet til meg hele livet. All lojalitet til regimet døde i meg det året. Jeg hadde mistet alt, inkludert guttenes framtidsmuligheter, og så ingen utvei, så jeg bestemte meg for å forlate Nord-Korea!
Mai 2010. "Kristnet" og arrestert i Kina
En venninne av meg hadde en bror: Myong-ho. Han hadde flyktet for godt til Kina for tre år siden. Han hadde blitt en kristen og jobbet på et misjonssenter i Kina nær grensen. Venninnen min avtalte at han skulle møte meg over grensen i Kina. Jeg lagde mat for en lang periode, la igjen penger til guttene som nå var tenåringer og sa: ‘Jeg kommer tilbake og henter dere når jeg har kommet til rette i Sør-Korea’. Det løftet skulle bli vanskeligere å holdeenn jeg kunne drømme om.
'Du må gå tre måneder på bibelskole, så skal vi hjelpe deg til Sør-Korea’, sa de*. Det var betingelsen. Jeg gikk med på dette og tenkte med meg selv at jeg både kunne late som om jeg var kristen og late som om jeg studerte. Jeg var sikker på at kristendom var nok en slags overtro.
Oktober 2010
Salmer og bibelvers kom og gikk de neste to månedene, men en dag braste dørene opp. Det var kinesisk politi! Myong-ho og jeg ble arrestert, sammen med en nordkoreansk kvinne som hadde rømt fra sin kinesiske ektemann. I håp om å få kona tilbake, hadde ektemannen angitt oss til politiet som sørkoreanske spioner. Vi fikk håndjern på, og hette over hodet, og ble kjørt i 4-5 timer til et avsidesliggende sted. Der ble jeg bundet til en stol og avhørt i tre dager. Politiet ble etter hvert overbevist om at vi ikke var spioner, men bare illegale nordkoreanere flyktninger, og sendte oss til et kinesisk fengsel for småkriminelle.
Min plan på bibelskolen var å la alt gå inn det ene øret og ut det andre, men i denne dystre situasjonen, i gråt og fortvilelse, tok meg selv i å be inderlig til Gud om hjelp og støtte.
Håpet svinner
Ukene gikk, og snart mistet jeg håpet om å slippe fri. Som nordkoreanere, visste vi at livene våre var lite verdt forandre. Alt jeg så var mørke. Myong-ho sa: ‘Frihet kommer kanskje ikke for oss. Kanskje Nord-Korea trenger martyrenes blod for å bli frelst. Det er kanskje det Gud kaller oss til?’ Jeg forstod ikke dette med martyrium. Ofre seg for Gud? Alt jeg klarte å tenke på de dagene var på det som ventet meg tilbake i Nord-Korea, og på døden. Jeg gråt mye. Ved et annet måltid sa Myong-ho til meg: ‘Jeg er kanskje dømt til å dø som 33-åring, men jeg fikk møte Jesus og er på vei til himmelen. Jeg har hatt et godt liv og har spist mange gode måltider. Dersom du blir forhørt igjen og får sjansen, legg all skylden på meg. Jeg skal ta skylden. Dør jeg, så kan jeg hjelpe deg fra det himmelske!’. Ofre seg for meg? Det forbauset og rørte meg.
November 2010. Overraskende lys i Kinas dystre grenseland
Myong-ho var en stor støtte for meg, men etter disse ukene ble vi adskilt, og jeg ble sendt til et forvaringssenter ved grensen til Nord-Korea: Siste stopp for nordkoreanske avhoppere før de blir sendt tilbake til Nord-Korea; - til straff, tortur eller død. Tårene rant bare av tanken. Jeg ble plassert i enecelle på forvaringssenteret med kun en madrass i rommet. Da vakten lukket døra bak seg, la jeg merke til en stripe av lys fra vinduet som traff en del av celleveggen, rett til siden for celledøra, skjult for vakten utenfor. Det lyste opp noe som var skriblet der. Jeg gikk nærmere for å lese: ‘Ikke sitt og gråt, men be til vår Gud som er i det himmelske. Jesus ble korsfestet og drept for vår skyld, men etter tre dager stod han opp igjen. Fortell Ham hvilke vanskeligheter du er i og Han skal hjelpe deg. Avslutt med: ‘i Jesus navn’. Jeg forstod at dette var skrevet av andre som meg. Til nå hadde jeg bare grått alene i mørket – uten håp, uten Jesus. Ordene trøstet meg på en måte jeg ikke kunne forklare. Jeg ba og jeg husket løftet mitt, at jeg hadde lovet sønnene mine å komme tilbake!
Forvaringssenteret på den kinesiske siden av grensen var et grusomt sted. Det var ikke toalett på cellen, bare en bøtte som ble tømt når den var full. Stanken var forferdelig. Jeg fikk ikke vasket meg en eneste gang i løpet av de 70 dagene jeg ble holdt der. Da jeg klaget til vaktene, ble jeg slått med en stav som gav elektrisk støt. Mengder av pågrepne nordkoreanske flyktninger kom og gikk, spesielt mange unge kvinner. Hele døgnet kunne man høre den såre gråten deres klinge som et ekko mellom veggene.
13. januar 2011. Tilbake til Nord-Korea
Etter 70 dager ble også Myong-ho overført til forvaringssenteret ved grensen. Årsaken var at vi nå skulle transporteres tilbake til Nord-Korea. Under kjøreturen over grensen fikk vi vekslet noen ord og Myong-ho gjentok: ‘Legg all skylden på meg! Og når du blir løslatt og får sjansen, kontakt misjonssenteret. De vil hjelpe deg!’ I Nord-Korea ankom vi til et forvaringssenter i Hyesan, nær hjemstedet mitt. Vi ble kryssforhørt flere ganger og jeg kunne høre hva Myong-ho sa. Da han ble spurt om hva han gjorde i Kina, begynte han med å si: «Jeg er kristen». Jeg trodde ikke mine egne ører. Sier du slikt i Nord-Korea betyr det døden.
Tro, som opium for folket, og for meg.
Jeg forstod nå at Sør-Korea ikke var et sted du bare kunne reise til og fra og jeg bestemte meg for å bli i Nord-Korea – uansett hvor skuffet og sint jeg var. Jeg ville jo ikke at barna skulle bli foreldreløse. De var nå sent i tenårene. Etter dette sverget jeg for meg selv å aldri ha noe med kristne og livsfarlig kristendom å gjøre igjen! Jeg skulle glemme alt og ikke tenke på det igjen. Men med tiden innså jeg at det var en sannhet i uttrykket religion er som opium for folket for jeg klarte ikke å slippe det jeg hadde lært. Jeg hadde tatt opp igjen smuglervirksomheten og hver gang jeg krysset grensen til Kina sang jeg på salmene jeg hadde lært og følte meg beskyttet. Når jeg hadde gjort en riktig god handel takket jeg Gud inderlig av hjertet. Og hver søndag i gudstjenestetid tenkte jeg at nå ba de kristne, og da ba jeg også.
En levende martyr
Måneder etter at jeg ble løslatt ble jeg plutselig en dag hentet av sikkerhetspolitiet. Jeg fikk vite at jeg skulle i et kryssforhør. Det betød at mitt vitneutsagn skulle sammenlignes med en annen persons utsagn. Jeg ble livredd. Tankene raste, hvem kjente jeg som var arrestert? De kjørte meg til en dal i Hyesan og førte meg inn i en slags underjordisk tunnel. Det var et forvaringssted for politiske fanger. Jeg ble ført inn i en celle. Det var dunkelt. En liten skikkelse satt på gulvet, som en sittende mumie, med knærne bøyd opp mot hodet. Forskrekket så jeg at det var vennen min Myong-ho! Da jeg så ham sist, var han en normalt bygd mann på rundt 70 kg. Nå var det nesten ingenting igjen av ham. Hvert bein på kroppen syntes under huden. Det var så jeg nesten ikke klarte å se på ham. I forhøret gjentok han det han hadde sagt om troen sin og tiden i Kina, og jeg gjentok det jeg hadde sagt. Han kunne ikke stå selv, så da vi var ferdige ble han båret ut av cellen. Jeg ble sendt hjem. Det var siste gang jeg så ham.
Konstant i det hemmelige politiets søkelys og samtidig smugler – det var et umulig og livsfarlig liv.
På nytt følte jeg at mitt eneste håp var å flykte til Sør-Korea. På grunn av smuglingen hadde jeg noen kontakter og klarte etter en ukes strev å komme meg til misjonsstasjonen som Myong-ho hadde snakket om. Her hadde de en vegg med bilder, tilegnet martyrer som hadde gitt livet sitt i kampen for troen. Et bilde av Myong-ho hang sammen med de andre. Det fylte meg med takknemlighet og tristhet De gav meg mobilnummeret til en sørkoreansk pastor, Mr. Lee. ‘De har omsorg for nordkoreanere’ sa de. Jeg memorerte nummeret, for det var for farlig å ha skrevet ned. Jeg ringte Mr. Lee og fortalte historien min. Etter noen dager, ringte han meg tilbake og sa: ‘En hjelper vil komme om tre dager. Vær klar!’ Jeg ble full av håp. Hjelperen kom, men han må ha valgt en dårlig fluktrute. Den gikk gjennom innlandet i Kina. Etter bare fire mil ble vi stoppet av kinesisk politi og arrestert – igjen.
September 2013. Bønn i koder
Mens jeg ventet på å bli sendt til arbeidsleiren, satt jeg i en celle med fem andre som var blitt dømt. Jeg foreslo at vi skulle henvende oss til himmelen for hjelp siden vi stod overfor så alvorlige prøvelser. Vi samlet oss i en ring. Og jeg «ba» uten å nevne verken Gud eller Jesus – det ville vært livsfarlig. Jeg ba inderlig og glemte nesten å ikke avslutte med et «amen», men før jeg fikk åpnet øynene utbrøt de andre et tydelig: ‘Amen!’ Jeg forstod da at jeg ikke var alene om å tro.
Oktober 2015. Endelig fri!
Arbeidsleiren der jeg sonet straffen min, var til mitt store hell rett ved der en av sønnene mine var utstasjonert i militærtjenesten. Han fikk kontakt med sjefen for arbeidsleiren og fikk bestukket ham. Så jeg slapp fri syv måneder før tiden. Jeg glemmer aldri blikkene til mine medfanger da jeg ble sluppet fri. Jeg måtte gå sakte forbi dem, fordi jeg haltet etter slag og mishandling. De var sultne, syke og uten håp. De hadde tomme blikk, som kyr på vei til slaktehuset. Utenfor arbeidsleiren oppe i fjellsiden, over togstasjonen, var det malt et gigantisk propagandabilde av en smilende Kim Jong-un med teksten: ‘Uansett hvilke prøvelser vi går gjennom, er vi fortsatt fylt av lykke!’ De bitre tårene mine bare rant, for alt jeg klarte å tenke på var blikkene til dem jeg etterlot i arbeidsleiren. Straks jeg var i sikkerhet og for meg selv, ringte jeg telefonnummeret jeg hadde memorert til Mr. Lee. Det ringte, og Mr. Lee tok telefonen! Han kjente meg igjen og hilste meg med mange varme hilsener. De hadde bedt mye for meg. Jeg er så glad for at du lever! Denne gangen skal jeg få deg trygt til Sør-Korea.’»
Mr. Lee er pastoren i Tongil Somang church i Sør-Korea, Stefanusalliansens partner. «‘Da vi ankom Laos etter flere uker på flukt, kunne jeg ikke stoppe å gråte. Jeg takket og takket Jesus for friheten!’» forteller Sun-hee.
2019 Gjenforening
I 2019 klarte Tongil Somang church også å smugle ut sønnene hennes og forloveden til den ene. De lever i trygghet i dag, og Sun-hee har fått et vakkert lite barnebarn.
Martyren Myong-ho, har en stor familie i Nord-Korea. De er hemmelig kristne, men må leve i skam, nederst på rangstigen, på grunn av Myong-hos historie. Martyrenes familier blir behandlet som om de var døde. Familie, slekt og venner mister tilgang på mat og helsehjelp bare på grunn av kjennskap til mennesker som Sun-hee og Myong-ho.
Martyren Myong-Hos familie er en av mange vi kan hjelpe med en julegave fra deg.
Gjennom Tongil Somang church sitt unike nettverk i Nord-Korea og Kina, går kvinnelige smuglere over grensen til Nord-Korea med mat, penger og medisiner til de som sliter aller mest. Jeg skulle ønske du kunne se de små videoklippene vår partner viste oss, av hviskende troende i Nord-Korea som takker rørt for den livsviktige hjelpen.
Dette er «kvitteringene» de kvinnelige smuglerne spiller inn, som bekrefter at hjelpen har kommet fram!
*Stefanusalliansens partnere i Kina/Nord-Korea hjelper ALLE uten krav.
Kristne bare "forsvinner". Men, å dø som martyr i Nord-Korea stopper ikke forfølgelsen. Straffen for kristen tro rammer ikke bare den som blir tatt og drept, men tre generasjoner av familien: barn, voksne og besteforeldre. Martyrfamiliene fortsetter å bli straffet. Myndighetene behandler dem som døde og nekter dem mat og helsehjelp. Du og jeg er håpet for mange av disse familiene. Vis at de ikke er alene i forfølgelsen.
Straffen for å tro på Jesus i Nord-Korea rammer tre generasjoner!
til det er trygt å tro
Å dø som martyr stopper ikke forfølgelsen. Straffen for å tro på Jesus i Nord-Korea rammer tre generasjoner: barn, voksne og besteforeldre. Du og jeg er håpet for mange av disse familiene. Vis at de ikke er alene i forfølgelsen.
«Legg skylden på meg.
Dør jeg, så kan jeg hjelpe deg fra det himmelske»
Sun-hees venn, martyren Myong-ho
Gi mat og medisiner til familien til en martyr.
Betal en modig kvinne til å
smugle inn mat og medisiner.
Gi et år uten sult til
en nordkoreansk martyrfamilie.
Når 20 personer har gitt 410,-,
får en martyr familie mat i ett år.
Modige kvinner smugler inn medisiner og penger til martyrfamiliene i Nord-Korea.
Sun-Hees venn,
martyren Myong-Ho
Torturert og drept for sin tro
«Da jeg så ham sist, var han en normalt bygd mann på rundt 70 kg. Nå var det nesten ingenting igjen av ham. Hvert bein på kroppen syntes under huden. Det var så jeg nesten ikke klarte å se på ham. I forhøret gjentok han det han hadde sagt om troen sin og tiden i Kina. Han kunne ikke stå selv, så da vi var ferdige ble han båret ut av cellen. Det var siste gang jeg så ham.»
Ordene kommer fra Sun-hee, som satt fengslet med Myang-ho. Han døde for sin tro, i Nord Koreansk varetekt.
